Greske Fergereiser.

Av: Ingeir Raukleiv.

English edition

Mykonos.
Vi står ved vindmølla over Chora på Mykonos og ser ut over den hvite byen. Ikke noe annet sted i Kykladene er sukkerbithusene så hvite og verandaer og dører så nymalte, fargerike, røde, blå og grønne. Her er hus og mat dyrere enn noe annet sted uten at noen bør la seg skremme av det. Vi har bodd rimelig litt ut på landet og funnet god mat og drikke for en hundrelapp hver. Men det er ikke vanskelig å finne et sted i "Lille Venezia", i det absolutte smørøyet med sjøsprøyt opp på bordet som har lunsj med hummer, reker, blekksprut og østers til 600 kr. Hvis du først er der, omgir du deg med mennesker som det ligger tjukt utapå at pris ikke spiller noen rolle. Disse menneskene har restaurantbesøk som ekstremsport. Men utapå står ikke spisegjestenes matglede i stil med prisnivået.

Fenomenet har sin parallell når det gjelder strandlivet. De vakre strendene ligger der som perler på ei snor. Hvorfor stoppe på "Paradise beach" når det går en båt til "Super Paradise"? Jakten på det gode liv fører ikke til tilfredsstillelse, bare til plattformer for nye sprang.

Men vi står ved ei restaurert vindmølle. To av gamlekara har satt opp segl på møllevingene og sjekker at drivverket fungerer. Vi får lov å ta en titt inne og se hvordan vinden omgjøres til kraft og overføres til et stort drivhjul med trehaker som griper inn i et nav og drar møllesteinen rundt.

Sola går ned, blått hav og blå himmel omfavner den røde ildkula. Ved dagens slutt forgyller lyset den hvite byen, det greske Soria Moria. Utafor havna gjør en av de gamle fergene noen famlende manøvrer, før den retter seg opp og stevner rolig inn i solnedgangen. Adjø gamle sliter. I morgen går Sea Jet og High Speed.

Paros havn.
I en strøm av ryggesekkturister blir vi tømt ut av kjeften på Sea Jet nok en gang i Paros havn. Hushaiene kaster seg over oss. Konkurransen om kundene er hard og kapringen aggressiv. Vi baner oss vei i stimen og finner en sentral plass på et av utestedene, bestiller kaffe, appelsinjuice og kjøper Dagbladet. 3 norske gutter, størrelse fjortis og en halv med rullebrett bakpå sekkene blir et lett bytte for hushaiene. De får lære seg triksa sjøl, men rekrutteringa er på gang. En eldre kar klimprer sprøtt på sin bouzouki rett bak oss. En svenske roper i mobiltelefonen ved bordet ved siden av. Så snur vi oss brått, for inn på havna buldrer et "rolling thunder", 4 blanke Harleyer med svarte skinnvesker og fjærdusker ytterst på de feiteste styrene jeg noen gang har sett. "Easy riderne" utstråler sitt ultimate image, kraft og frihet. "Mother of all motorcyckles" har inntatt øyriket. Ukkelberg får ha meg unnskyldt, men jeg ser ikke udyret bak skjønnheten.

Lokalbåten til Antiparos, som ligger rett foran oss, blir en lilleputt i dette mylderet, Kykladenes mest travle havn. Lille Antiparos er noe for seg sjøl. Tidligere på turen hadde vi i 3 dager gledet oss over øyas vakre husklynger overgrodd med røde sjasminer, nydelig strand og husrom med balkong rett ut mot havna til den behagelige pris av 175 kr døgnet, turens klart beste fasit på brøken pris/kvalitet.

Skipperen på lokalbåten hadde pekt på stedet der den tragiske fergeulykken skjedde i fjor, to klipper som stakk opp av sjøen. Jeg avsto fra å be om hans kommentar til det som sto i norske aviser, at mannskapet så på fotballkamp da grunnstøtingen skjedde, at de ikke kunne bruke redningsutstyret om bord og at de stakk fra druknende mennesker i de få redningsbåtene de klarte å få på sjøen. Han kunne jo begynne å stille meg ubehagelige spørsmål om Sleipner-ulykken.

"Blue Star" feier majestetisk inn på havna, den nye generasjonen store, åpne ferger klar til å føre tradisjonen fra gamlefergene videre. Rulletrapper fører oss fra bildekket og opp på soldekket. Vi finner oss plass i friluft med utsikt over hav med skum på dovne bølgetopper, en stor opplevelse for en med kjærlighet til greske fergereiser.

Ved reisens slutt.
Tilbake til Santorini går Svein og jeg på Nocolas taverna siste kvelden. Vi har prøvd kl. 9 to ganger før og gitt opp på grunn av kø. Det sier det meste at restaurantene på vannsida eller "waterfront" har innkastere mens Nicolas må ordne køen utafor. Denne kvelden møter vi opp kl. 7. Bossen sitter innerst i lokalet med grått, distingvert hår og ser på oss over brilleglassa vel vitende om at han driver den siste originale tavernaen på Santorini. Vi bestiller lammekjøtt og biff med løk. Hvis du en gang skulle gå dit, overse at de har satt inn kjøleskap med glassdør med cola og vannflasker bak og med en TV på toppen som du ikke skjønner bæret av. Se heller på maleriene på veggene, vintønnene og det flotte skapet med modellskip oppå. Glem så hva du forbinder med vanlig servering av biff og lam. Tenk heller på hva bestemora di ga deg som liten. Kjøtt kokt et par timer i gryte med saus slik at de tråeste bitene skulle bli møre. Det smaker omtrent sånn, men er litt skarpere i kanten.

Nicolas ser ikke ut som han har tenkt å gi seg på mange år. Du finner han i den midterste av de nord-sørgående smugene.

Svein og jeg fortsetter kveldsturen opp til "goldgatas" glitrende butikker fram på kanten av stupet for å se enda en gresk solnedgang. De beste opplevelsene i livet er gratis. Rundt oss kan vi slå fast at vakre byer tiltrekker seg vakre mennesker og mange som vil se på.

Enda en kveld ser jeg ut, langt ut der himmel og hav har inngått en blå union og blir minnet om livets uendelige muligheter og våre besværlige valg. Men synet gir også næring til den som har sans for politiske symboler. Ute på dette havet går alle fergene med to flagg, det greske og EU-flagget. Den kombinasjonen har gitt mye penger i kassa, ikke minst infrastrukturbidrag fra EU til havneanlegg her ute på øyene.

En kan spørre seg: Har turismen medført at grekerne har prostituert seg rått?

Det har blitt færre av de gamle svartkledde damene og gamlekara med skipperlue og bart oppå eselryggen. Det samme gjelder de små fiskebåtene i tre, den greske varianten av våre sjarker som vi kvitta oss med statsbidrag på 60-tallet. Paradokset er at det vi inntrengere ser på som den greske idyllen, er forbundet med symboler på fattigdom som vi for lengst har lagt bak oss. Jeg vil påstå at Hellas aldri har vært så gresk som nå i den forstand at husene aldri har vært mer hvitkalkede og dører og verandaer aldri har sett så nymalte ut. Og bomiljøene har beholdt den opprinnelige stilen fordi det ikke er lov å bygge i mer enn i 3 etasjer, noe spanjoler og italienere kunne lært mye av.

Men jeg tror ingen av oss ønsker oss jobben som eseldriver på Santorini med velfødde cruiseturister som kunder.

I kveld spiller Bob Dylan "Get your kicks on route 66" på scena i Langesund. Jeg har fortalt deg om min rute der jeg har fått kicka mine. Velkommen til drømmenes teater. Men hengivenheten må du skape sjøl.