Busstur på Rhodos

English edition 

Sommeren 2003 var jeg sammen med familien på en to ukers tur til Rhodos, og etter å ha besøkt Lindos med guide og fått med det obligatoriske besøket på Akropolis (en flott opplevelse forresten…), bestemte vi oss for at her ville vi reise tilbake for å tilbringe en dag på den flotte stranden.

Vi gikk derfor lydig inn på bussen og fant et sete like ved en ”bardisk” omtrent midt i bussen. Nå skjønte vi hvorfor vi skulle inn. De hadde billettkonduktør, slik som man hadde på trikkene i vår hjemby Bergen for lenge, lenge siden. Bussen så forresten ut som den kunne stamme fra midt på 1960-tallet engang. Fremme ved sjåførens plass, hang hele anegalleriet! Ham selv som ung, hans kone og tre barn, og ganske sikkert barnebarn i flere stadier av livet. Det var sikkert 6-7 fotos i glass og ramme pluss et bilde av Jesus og det obligatoriske ikonet av Jomfru Maria. I tillegg var det pyntet rundt dette lille museet med gule, solblekede plastblomster.

Mens bussen kronglet seg gjennom Rhodos’ gater, sjanglet den stakkars damen fra sete til sete og innkasserte betaling og leverte ut billetter. Vel ute av selve byen, hadde hun gjort arbeidet sitt. Trodde vi… Men det viste seg at det var nå det startet! Hun satte seg på sin plass på billettkonduktørsetet og fisket en stor notisbok frem fra skuldervesken, og noterte ned hver eneste billett hun hadde solgt. Frem med penn og papir og regnet over både en og to ganger, mens hun stadig kontrollerte nummeret på de gjenværende billettene. Kalkulator synes å være et ukjent begrep.

Mens vi fortapte oss i utsikten fra bussvinduene, satt vår venninne, billettøren, fremdeles og svettet over regnskapene sine. Og varmt var det sannelig i den bussen. Ikke mye luftkondisjonering her, nei. Den stakkars damen satt med store svettedråper på overleppen, dypt konsentrert i papirene sine. Bussen hadde hele tiden stoppet for å ta opp nye passasjerer, og hver gang måtte ”billettdamen” endre på regnskapstallene sine. Ved et av buss-stoppene kom det på en eldre mann, kledd som en av de gamle mennene man ser ved kaien foran båtene. Til og med skipperluen var på plass. Han var dårlig til beins, og jeg var på vei til å reise meg og tilby ham plassen min, da det viste seg at dette var en representant fra buss-selskapet som skulle sjekke at billettregnskapet stemte. Sammen gikk de gjennom tallene i kladdeboken, rullet opp resten av billettene for å sjekke at alt stemte, og til slutt var de tydeligvis begge tilfreds med resultatet. Damen slappet synlig av, og den gamle mannen ble stående og prate med henne i trinnet ved døren. To stopp bortenfor, ble nok en passasjer tatt opp. Dette var en litt yngre mann i uniform, som igjen skulle kontrollere at regnskapet var kontrollert av den første mannen. Snakker om sysselsetting! Men det så ut som om alle var tilfreds, og de to kontrollørene gikk av bussen etter noen minutter.

Og frem kom vi, etter vel en times kjøring, og stranden var minst like fin på nært hold som den hadde vært på avstand. Men det var fullt! Vi svømte nærmest i kø, og det var heller ikke lett å finne et sted å legge fra seg badehåndklene. Solstoler var det ikke snakk om å få tak i, men det betydde ikke så mye siden vi hadde vært så heldige å finne oss et sted i skyggen under et tre. Vi hadde en fin dag på stranden, og ble værende så lenge det var mulig før solen ble altfor brennende varm.

Skrevet av Berit S. Skåtøy 14.06.2004